Timbuktu, den myteomspunnende oldtidsbyen ved Saharas bredd, er for mange synonymt med verdens ende. Det ytterste øde, utilgjengelige. Det finnes ikke et sted i verden som er lengre hjemmefra.
For fire kvinner i landsbyene Tindjambane og Tassakane var også Timbuktu verdens ende. Med unntak av én, hadde ingen av dem reist lengre hjemmefra enn de 24 kilometrene til Timbuktu. En verden utenfor ørkenlandskapet eksisterte ikke.
Fulltids ingeniør: Leinabou Abdoulaye jobber fulltid med å reparere og sette opp nye solcellepanel.
Fra Mali til India
Første gang Assetou Mahamane Cissé hørte navnet India var da hun ble valgt av generalforsamlingen i landsbyen til å reise til landet med samme navn og lære kunsten å lage lys om kvelden fra sol om dagen. Hun sa ja.
- Jeg var litt redd. For jeg visste ikke hvordan jeg skulle snakke med noen som verken forstod tamashek eller fransk.
Slutter kretsen: Haja Wallet Ousmane og Aminata Wallet Abdoul Aziz lodder kretskort til batteridrevne lykter.
Seks måneders opplæring
Reisen gikk til The Barefoot College i Tilonia i India. I løpet av seks måneder skulle kvinnene, som fra før hadde minimalt med skolegang, lære å bygge strømkretser og koble opp solcellepanel fra grunnen av.
Opplæringen var basert på enkle, felles referanser. Med et intuitivt tegnspråk og farger og tall på hindi lærte de seg å lodde komplekse kretskort og koble solcellepanel til større batterier og transformatorer.
- Etter seks måneder i Tilonia hadde vi bygget og demonert så mange komplekse kretskort og koblet opp panel at vi var trygge på at vi ville greie det alene, sier Zeïnabou Abdoulaye.
Lærer for å bli lærer: Boucar Amadou leser hver kveld lekser foran lykta som drives av solenergi. Når han blir voksen, vil han bli lærer på den lokale skolen.
Jubel i lyset
Et halvt år senere var det duket for stor velkomstfest i de to landsbyeneTindjambane og Tassakane. Og da de monterte solcellepanelene og de første soldrevne batteriene ble ladet, fylte jubelen og lysene fra et titalls lykter kveldshimmelen.
- Vi er veldig stolt av ingeniørene våre, sier Mohammed Assadek Ag Omar i Tandjembane.
Strømmen fra sola brukes nå til lykter som gir lys til matlaging, lekselesning og håndarbeid om kvelden.
- Det øker muligheten til å lage og selge flere produkter på markedet. Vi slipper utgifter til drivstoff til generatorer og lading av ulike batterier, fortsetter han.
Tas med på råd
Men elektrifiseringen har ikke bare gitt praktiske og økonomiske løsninger. Det er nå fire kvinner i landsbyene Tindjambane og Tassakane som alltid konsulteres når viktige avgjørelser skal tas.
- Vi gir råd og er med i beslutningsprosesser. Vi er mer involvert og respekteres på grunn av det vi kan, sier Assetou Mahamane Cissé.
De fire er enige om at hjemme er best. De savner ikke India, men det hender at Assetou Mahamane Cissé ringer kvinnene fra Sierra Leone for å snakke. Da går det selvfølgelig i deres ene felles språk, hindi.
Ideen om Verdens Ende forandrer seg gjerne for den som drar dit, slik ideen om det umulige forandres for den som gjør det mulig.
- Det hender at folk som reiser om kvelden og ser lysene fra Tassakane tror at de er kommet til Timbuktu, smiler ingeniøren.
Tekst: Kristin Rødland Buick
Foto: Greg Rødland Buick