Av Hilde Fossum Sundre, ledsager i Tulkarem, Vestbredden
− Faren min var et lite barn. Han husker hvor sulten han var. Og at de gikk seg vill på veien, sier Suhair Sbitan (31).
− Bestemoren min var 19 på den tiden, sier Asmaa Selmi (22). – Hun var fra Mukhalid og hun husket hver detalj. Hun døde nylig, for tre måneder siden.
Landsbyen som forsvant
Landsbyen Mukhalid eksisterer ikke lenger. Der landsbyen til Suhairs og Asmaas familier en gang lå langs Middelhavets strender, ligger nå den israelske feriebyen Netanya. Femten kilometer inn i landet ligger Tulkarem flyktningleir, så vidt innenfor muren som skiller Vestbredden fra Israel. Asmaa og Suhair har aldri vært i Netanya.
− De gamle ønsker å flytte tilbake. Vi unge vet at det er umulig, sier Asmaa. Vi ønsker bare å flytte vekk fra leiren.
− Jeg vet ingenting om Mukhalid, tilføyer Suhair, men for meg er det paradis. Når jeg en dag får rettferdighet, vil jeg dra dit for å se. Det kan ta én generasjon, to eller tre, men jeg vet at en dag vil Mukhalid bli fritt. Jeg vil at de i alle fall skal gi meg valget om jeg vil bo der eller her.
Trange forhold
I Tulkarem flyktningleir, Vestbreddens nest største, er gatene trange og husene høye. Noen ganger ser man hvordan det bygges nye etasjer på allerede eksisterende hus. Om det ikke er plass i bredden går det alltids i høyden.
Leiren ser kanskje ikke ut som en typisk flyktningleir, men så har den også vært der i nær 60 år. Familiene her har vært flyktninger i generasjoner. Leiren har blitt en bydel. Av 60.000 innbyggere i Tulkarem by bor en tredjedel på dette lille området. Leiren er koblet til byens kloakk- og elektrisitetsnett, men det er fortsatt FNs organisasjon for palestinske flyktninger UNRWA som har ansvaret for grunnskole og helse i leiren.
Flyktninger er ikke helt som andre palestinere. Flyktningfamilier mangler jordbruksland, og de har ikke storfamiliens beskyttende nettverk rundt seg. Asmaas og Suhairs familier bor i USA, Jordan, Saudi-Arabia, Israel, Kuwait og Egypt. Mange av familiemedlemmene har ikke rett til å reise til Vestbredden fordi de har flyktningstatus andre steder.
Kvinnene lider mest
Suhair og Asmaa er sterke og velutdannede unge kvinner. De snakker med selvtillit, smil og latter. Men også med alvor. Det er kvinnene som lider mest her, kan Suhair og Asmaa fortelle.
− Mange kvinner er alene. De fleste palestinske fanger i israelske fengsler kommer fra flyktningleirene. Mange menn herfra døde under intifadaen. Derfor er det nå mange kvinner herfra som arbeider ute. Noen ganger arbeider kvinnen fordi mannen er arbeidsledig, forteller Asmaa.
De forteller at andelen av arbeidende kvinner er høyere i flyktningleiren enn ellers. Arbeidsledigheten i Tulkarem steg kraftig da Israel bygget separasjonsbarrieren. Kvinnene prøver derfor ofte å få tillatelse til å reise inn i Israel for å arbeide, noe som er lettere for kvinner enn for menn. Men å arbeide i Israel innebærer å stå opp før daggry for å stå i kø ved militære kontrollposter. Å arbeide ute innebærer også at det blir vanskelig for kvinnene å ta seg av barna.
Byen og leiren
Når jeg spaserer fra sentrum av byen til flyktningleiren, passerer jeg det punktet der hvite hus med store verandaer brått går over i grå, fargeløse betonghus. Der gatene blir trangere og fylles av lekende unger som springer rundt, spiller tromme på en blikkboks, roper "How are you?" til den rare utlendingen.
Byen og leiren henger sammen, men det er ingen tvil om hvor grensen går, kontrasten i boligstandard er tydelig. Tulkarem flyktningleir ble etablert i 1950 på privat land i utkanten av byen. I begynnelsen bestod leiren av telt. Etter hvert ble permanente strukturer bygget. Telt ble til betonghus. Gjennom årene har det vært vanskelig å bygge utenfor det opprinnelig tiltenkte området, befolkningsveksten har gjort at familier har utvidet i høyden. Barna utgjør nå 45 prosent av en befolkning på rundt 18 000.
Tunge år
Livet har tidvis vært svært tungt i leiren. Det er ikke mange år siden folk holdt seg mest inne. Når jeg spør om den andre intifadaen, truer tårene med å trille fra øyekroken til Suhair.
− Vi har levd med portforbud, tanks og lyden av F16-fly. Når jeg prøver å huske meg selv som tenåring, så får jeg det ikke til. Vi mistet en periode av livet vårt, så jeg må være tenåring nå, sier Suhair og undertrykker tårene med et stort smil.
Asmaas bror ble drept i intifadaens første dager. Han var kun 16 år. Asmaa var 12.
− Det at han døde, forandret livet vårt. Han var den eldste sønnen, han hadde en spesiell plass i familien. Ingenting har vært det samme siden. Det var som om alle forandret personlighet. På tiårsdagen for hans død i september laget vi et stort måltid til ære for han, forteller Asmaa.
Fortsatt en gjest
Selv om flyktningene i Tulkarem bor på palestinsk land, føler de seg ikke helt godtatt i samfunnet.
- Vi er ikke innbyggere, jeg er fortsatt en gjest. Forrige uke var jeg på et apotek i byen for å hente en medisin, men de spurte hvorfor jeg ikke heller gikk til UNRWA for å få den. Jeg vet at noen videregående skoler ikke ønsker å akseptere ungdom fra leiren. Det gjør meg trist, sier Suhair.
− Det snakkes mye om oss, fortsetter Suhair. De tror at vi ikke har utdanning og vi er fattigere enn dem. Men jeg føler meg ikke skamfull over å være flyktning.
Og samholdet i flyktningleiren er sterkt. Man tar vare på hverandre. Folk bor så trangt at alle kjenner alle og det merkes når det feires bryllup.
− Hvis du bare inviterer 100 personer i bryllupet ditt, er du virkelig ikke særlig populær. Broren min giftet seg i sommer og det kom 1800 gjester, ler Suhair.