"Spøkelsesbyen" blir Hebron ofte kalt på folkemunne.
Tekst og bilder: Eva Walicki, ledsager for Kirkens Nødhjelp i Hebron
Det nærmer seg slutten på mitt tre måneder lange ledsageropphold da jeg ønsker gruppen foran meg velkommen til Hebron på den okkuperte Vestbredden. En by som også er kjent som "spøkelsesbyen" og "helvete på jord".
Sjokkerende møte
Som ledsager har jeg hatt mange oppgaver. Én av dem har vært å vise ulike grupper turister og andre rundt i byen. Det er en tur gjennom okkupert land. Det er den israelske okkupasjonen i et mikroperspektiv.
Vi går gjennom checkpoint 56 og inn i det israelsk kontrollerte H2-området. Det jeg nå kommer til å fortelle og vise dem vil sjokkere, men for meg har det blitt en del av hverdagen. Menneskene jeg har møtt her gir meg en personlig referanse når jeg presenterer mitt midlertidige hjemsted.
Spøkelsesgata
Det første som møter oss er Shuhada-gata og bosettere.
Gata har vært avstengt for palestinsk trafikk siden begynnelsen av den andre intifadaen. Tidligere var den en av de viktigste handlegatene i byen. Nå er alle butikkene stengt og de fleste beboerene flyttet ut.
Jeg tenker på mannen vi besøkte her for ikke så lenge siden. Han kan ikke lenger jobbe fordi en bosetter kastet stein på ham og gjorde ham blind på det ene øyet.
Vi går videre mot Cordoba skole. Barna blir daglig passet på av ledsagerne. Skolen deres ligger nemlig rett overfor to bosettinger.
Ekstreme bosettere
Bosettere i Hebronområdet er blant de mest ekstreme. Mange palestinere bor bokstavelig talt vegg i vegg med disse. Litt utenfor byen, i bosettingen Kiryat Arba, ligger Baruch Goldstein gravlagt, mannen som i 1994 skjøt og drepte 29 personer og skadet nesten 200 i Ibrahimi moskeen.
Okkupasjonsturistene er forferdet over å høre dette. Men i butikken nedenfor moskeen kan de fordøye intrykkene og kjøpe noen souvenirer. Jeg undres over hvordan butikkeieren klarer å drive butikk midt blant tungt bevæpnede soldater og bosettere som kaster allslags søppel ned i hodet på folk.
Vi som kan reise videre
Vi haster så gjennom gamlebyens trange gater og bort til bussen som skal frakte turistene bort fra denne absurde virkeligheten.
Jeg tenker på menneskene som ikke kan dra, og håper inderlig damene og herrene fra fjerne strøk tar med seg dagens opplevelser på reisen videre.