- For verdens fattige og sårbare vil dette få konsekvenser vi knapt kan forestille oss, sier klimapolitisk rådgiver i Kirkens Nødhjelp, Harald Nyeggen Sommer.
Samtalene i Bonn de siste to ukene har vært de første forhandlingene om innholdet i en ny klimaavtale som skal vedtas i København i desember.
- I en tid der de fleste land snakker om behovet for radikale endringer, velger de altså i virkeligheten å gå bakover. Dersom ikke rike lands reduksjonsforpliktelser økes dramatisk til et nivå i tråd med de vitenskaplige anbefalingene, bør Norge aldri underskrive på noen avtale i København. Det vil i så fall være å holde verden for narr, sier Nyeggen Sommer.
 |
| Harald Nyeggen Sommer, klimapolitisk rådgiver i Kirkens Nødhjelp. | |
Han mener de utslippskuttene rike land som EU, USA og Australia så langt er villige til å ta på seg, med stor sannsynlighet vil føre til mer enn tre graders global oppvarming. Dette nivået er synonymt med en global klimakatastrofe, og sjansen for å overstige fire grader vil være større enn sjansen for å holde oss under to.
- Rike land har gjort gjentatte forsøk på å fraskrive seg det historiske ansvaret de har for klimaendringene på dette møtet. Dette er fullstendig uakseptabelt og her må Norge bruke alle tilgjengelige midler for å få disse landene til å ta konsekvensene av den måten de har skapt sin velstand, inkludert større politisk press, sier Nyeggen Sommer.
I tillegg til den manglende viljen til å redusere egne utslipp, har rike land så langt ikke lovet en krone til tilpasningstiltak, teknologioverføring eller utslippsreduserende tiltak i fattige land.
- På den måten bidrar de til å skyve den økonomiske byrden over på utviklingslandene, avslutter Nyeggen Sommer.
Les mer om Bonn: Ber Norge mer enn doble utslippskuttene
For ytterligere kommentarer, kontakt:
- Harald Nyeggen Sommer, klimapolitisk rådgiver i Kirkens Nødhjelp, tlf 93 24 24 54
- Jens Aas-Hansen, kommunikasjonsrådgiver i Kirkens Nødhjelp, tlf 98 20 25 05
Kort bakgrunn om klimaforhandlingene:
Av de rike landene som så langt har uttalt hvor mye de er villige til å redusere sine utslipp, ligger det samlede tallet på mellom 16 og 24 prosent. Grunnen til spriket er at EU og Australia har oppgitt et tall som de er forpliktet på, og et tall de kan øke til dersom andre rike land er tilsvarende ambisiøse. Dette er ikke tilfellet så langt, og vi må da ta utgangspunkt i det laveste nivået (16 prosent).
Dette var utgangspunktet før Japan onsdag annonserte at de er villige til å redusere sine utslipp med 15 prosent fra 2005-nivå, noe som tilsvarer 8 prosent fra 1990-nivå. Tar vi med at USA mest sannsynlig ikke vil gå lenger enn tilbake til 1990-nivå innen 2020 (Obama), eller maksimalt til en fire prosent reduksjon (Waxman-Markey bill) og at Russland følger samme tendens, står vi igjen med en ny samlet reduksjonsforpliktelse for industrilandene som for den neste forpliktelsesperioden vil være mindre enn det som var gjeldende for den første perioden frem til 2012, gitt at Kyotoforpliktelsene er oppfylt.
Rike lands samlede reduksjonsforpliktelse under Kyoto-avtalen var på 5,2 prosent. Dette må trekkes fra det nye tallet som mest sannsynlig vil ligge rundt 10 prosent siden de baserer seg på det samme basisåret - 1990.
Selv om Norge har lovet 30 prosent reduksjon og EU 20 prosent, fører de lave forpliktelsene fra de andre store industrilandene til et dramatisk lavt tall totalt sett. FNs klimapanel anslo i 2007 at rike land til sammen må redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent fra 1990-nivå innen 2020 hvis det skulle være mulig å unngå mer enn 2 – 2,4 graders global oppvarming.