av Eivind Hodne Steen, politisk rådgiver, transport i Zero, og Eivind Archer, rådgiver, klima i Kirkens Nødhjelp. På trykk i Dagbladet 13.04.2011
Kirkens Nødhjelp og ZERO har siden 2007 jobbet tett sammen i både Afrika og Brasil, med fokus på de overordnede politiske utfordringene knyttet til biodrivstoff og i utvikling av prosjekter der vi faktisk produserer biodrivstoff. Vi ønsker å svare på kritikken sammen, da vi mener at kritikken fra Spire ikke stemmer med vår felles virkelighetsforståelse og med erfaringene vi har skaffet oss i det praktiske arbeidet med denne komplekse problemstillingen.
Vi er helt enige med Spire i at verden i dag forbruker langt mer av jordens ressurser enn vi burde. Spire skriver også helt korrekt at vi i verden i dag har grunnleggende strukturelle problemer som fører til skjev fordeling og fattigdom. Det er disse strukturelle problemene som skaper sult.
Det er altså ikke slik at det er mangel på mat på et globalt plan som er grunnen til sult. Det er nok dyrkbar mark i verden. Derfor blir det ikke riktig å gi biodrivstoff skylden for sult i verden. Ved å si nei til biodrivstoff løser man altså ikke de fattiges behov for mat. Dersom det var mangel på dyrkbar mark i verden, hadde det vært nødvendig og helt riktig å velge bort biodrivstoff. Men så enkelt er dessverre ikke denne problemstillingen.
En god del av den biodrivstoffproduksjonen vil i dag og i fremtiden foregå på jordbruksareal. Dette finnes det i dag ledige arealer til og det er mulig å effektivisere jordbruksproduksjonen. Verdens landbruksareal er i konstant endring, det finnes relativt store områder i verden som ligger brakk. Landjord som rett og slett ikke er i bruk. Hvis denne jorden opparbeides kan den brukes til å produsere både mat og biodrivstoff.
Brasil er et land som både er selvforsynt med mat og med biodrivstoff. I det sørlige Brasil produseres bioetanol basert på sukkerrør på gammel beitemark som tidligere ble brukt til gresseområder for kveg. At denne produksjonen kommer i direkte konflikt med mat er derfor feil. Brasil har på samme tid som de har økt sin bioetanolproduksjon, redusert nedhuggingen av regnskog og økt matproduksjonen. Det aller meste av bioetanolen som brukes i Norge kommer fra Brasil og også fra det som kalles resttrevirke fra Skandinavia. Sistnevnte er en type biodrivstoff som også Spire ønsker at vi bruker.
Biodrivstoff er en potensiell inntektskilde som alle land har mulighet til å tjene på. Lokal produksjon av biodrivstoff fører også til at mange utviklingsland kan unngå import av klimaskadelig og kostbar fossil olje. Med andre ord, at de i større grad kan bli selvforsynte på energi. Muligens kan de bli netto energieksportør også.
Det er mulig å sørge for at biodrivstoff ikke fortrenger produksjonen av helt nødvendig mat, slik de har klart det i Brasil. Det er også mulig å kontrollere at biodrivstoff blir produsert på en måte som både tar hensyn til natur og menneskers behov for mat. Det er ikke gjort i en håndvending, men det er mulig. Lastebiler og biler ruller på veiene i dag og det vil gjøre om ti år også. Da håper vi så mange som mulig kjører med klimavennlig drivstoff på tanken.
EUs bærekraftkriterier som skal sørge for at biodrivstoff som selges i Europa er produsert på en bærekraftig måte, er et godt steg i riktig retning. Men dette regelverket kan bli langt bedre og mer treffsikkert. Her kan organisasjoner som Spire, Kirkens Nødhjelp og ZERO spille en konstruktiv og faglig rolle. Kanskje vi kan samarbeide om dette allerede nå?