(På trykk i Vårt Land 07.10.10)
Av Wenche Fone, leder av utviklingspolitisk avdeling, Kirkens Nødhjelp
Det er ingen kunst for et land med inntekter på rundt 1000 milliarder eller 3000 milliarder på bok å bruke 26 milliarder på bistand. Hvordan norsk politikk utenom bistanden kan bidra til utvikling i fattige deler av verden, har imidlertid ikke vært grundig vurdert før Solheim satte ned Utviklingsutvalget i 2006. Utvalget skulle utrede hvordan norsk politikk utenom ren bistandspolitikk virker inn på utviklingen i fattige land.
Norge får mye velfortjent honnør for en omfattende engasjementpolitikk, men det er likevel paradokser at:
• Norge har blitt en global energi- og klimaaktør, men ikke tar nødvendige grep på hjemmebane.
• Norge vil styrke frihandelen i verden gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), særlig fordi det gir fordeler for fiskeeksporten, men vil samtidig beskytte vårt eget landbruk.
• Norge vil både være oljenasjon og miljøfyrtårn.
• Norge kaller seg en fredsnasjon, men har samtidig tredoblet våpeneksporten siden 2000.
• Norge sverger til en internasjonal rettsorden, men vil gjerne opptre uten pålegg fra andre i utenrikspolitikken.
• Norge snakker høyt om samfunnsansvar, men klarer ikke å avslutte egen bruk av skatteparadiser.
Selv sa Solhein ved presentasjonen av utredningen høsten 2008 at ”Det er på høy tid at vi gjør norsk utviklingspolitikk til noe mer enn et spørsmål om fordelingen av 22 milliarder bistandskroner”. Den oppfølgende stortingsmeldingen hadde mye god analyse av utfordringer og behov, men få konkrete tiltak. Sånn sett var den et speilbilde på hvordan dette arbeidet har vært i Norge. Vi vet så inderlig vel hva som må gjøres, men vi får det ikke helt til.
Når fagdepartementer får lov til å kjempe seg i mellom i stedet for å bli
pålagt å stå sammen, skjer lite. Dermed klarer heller ikke denne
regjeringen det nødvendige: å arbeide på tvers av departementene og
akseptere at det må skje dersom utvikling for fattige land skal finne sted.
I dag opplever vi derimot at Landbruksdepartementet opprettholder et toll – og subsidieregime som hindrer markedstilgang for fattige land. Finansdepartementet sier at land-for-land rapportering for å bekjempe skatteunndragelse ikke er mulig, selv om Barack Obama nettopp har pålagt sin gruveindustri å gjennomføre det. Næringsdepartementet inngår bilaterale handelsavtaler selv om det bryter menneskerettighetene.
”Hver mann sin tue” tankegangen hemmer utviklingspolitikken Det er derfor Norge er gode på bistand, men dårligere enn både EU, Sverige og Nederland på en samstemt politikk for utvikling.
For å motarbeide noe av dette, foreslår Kirkens Nødhjelp at det opprettes en egen enhet i Utenriksdepartementet som skal overvåke og koordinere arbeidet for en samstemt utviklingspolitikk. En slik ordning finnes allerede i Sverige og i Storbritannia. Den årlige rapporten som Stortinget har bestilt om fremdrift i arbeidet bør komme for første gang i 2011 og et kontaktutvalg med medlemmer fra næringsliv, forskning og det sivile samfunn kan bidra til den videre debatten.