Av utenlandssjef Anne Kristin Sydnes
På trykk i Dagen Magazinet fredag 13. desember 2010
Etter 27 år med borgerkrig, var gleden i Angola stor da fredsavtalen ble signert i april 2002. En løfterik fremtid uten fattigdom og lidelse var endelig innen rekkevidde. Med enorme forekomster av naturressurser som olje, diamanter og andre mineraler var mulighetene mange.
I dag, åtte år senere, er Angola en av de to største oljeprodusentene i Afrika. 1,7 millioner fat svart gull pumpes daglig opp utenfor landets kystlinje. Makteliten har tjent seg styrtrike, og utenlandske selskaper, deriblant norske, henter ut enorme summer fra landet. Men for folk flest er ikke det angolanske oljeeventyret noe mer enn nettopp dette: Et eventyr.
70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, med en inntekt på under 12 kroner dagen. Ifølge FN er halvparten av alle barn i Angola underernært. Én tredjedel av den voksne befolkningen kan ikke lese og skrive. Den forventede levealderen er 47 år.
Norge har ansvar
Tidligere i høst besøkte jeg den norske ambassaden i Luanda, Angola. Ambassaden gjør en flott jobb. De har blant annet etablert et CSR-forum (Social Corporate Responsibility) der norske selskaper som har virksomhet i landet kan møtes og jobbe med spørsmål knyttet til bedrifters samfunnsansvar.
Norske selskaper som Statoil, Norsk Hydro og Yara har investert tungt i Angola. De henter ut eventyrlige summer, men legger også igjen store beløp i form av skatt. I 2008 betalte Statoil omtrent dobbelt så mye skatt til Angola som summen av Norges totale bistandsoverføring til hele Afrika.
Norske næringsinteresser i det fattige landet gjør at vi har et særlig ansvar. Med mindre Angola opplever en utvikling som fører til en reell fattigdomsreduksjon, blir det svært vanskelig å forsvare tunge, norske investeringer i landet.
Korrupsjon og svakt sivilsamfunn
Oljeindustrien står for 90 prosent av Angolas eksport og utgjør hele 80 prosent av skatteinntektene. Ansvaret som hviler på angolanske myndigheter er stort, men utfordringene er mange. For det første er Angola blant de mest korrupte land i verden. I fjor rangerte den oljerike staten på 158. plass av i alt 180 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks. For det andre er oljesektoren i landet svært lukket og lite gjennomsiktig. I tillegg er det angolanske sivilsamfunnet svakt og dårlig organisert. Med andre ord: Det er lett å skjule pengestrømmer, og ingen holdes ansvarlig for fattigdommen som fortsatt rammer to tredjedeler av befolkningen.
Kirker for rettferdighet
Selv om sivilsamfunnet er svakt, finnes det én type institusjoner som er godt organisert og som når ut i nær sagt alle lokalsamfunn: Kirkene. 90 prosent av alle angolanere er medlemmer i et kirkesamfunn, og det finnes kirker i enhver by og landsby.
Kirkene er kjernepartnere for Kirkens Nødhjelp i Angola. Sammen med dem arbeider vi målrettet for å bekjempe fattigdommen i landet. For tiden driver vi blant annet et prosjekt der vi jobber spesifikt med å gi lokalsamfunn opplæring i å overvåke offentlige budsjetter. Alminnelige folk lærer å forstå og granske offentlige budsjetter slik at de kan gå myndighetene etter i sømmene. Vi mener at styrking av det sivile samfunn er avgjørende for å få til en rettferdig fordeling av godene i Angola. Folk må settes i stand til å kreve sine rettigheter og holde sine myndigheter ansvarlige for hvordan de bruker oljepengene.
Kirkens Nødhjelp utfordrer norske myndigheter og norsk næringsliv til i enda større grad å bidra til å styrke sivilsamfunnet i Angola. Antikorrupsjonsarbeid og tiltak for økt åpenhet er avgjørende og må drives lokalt og regionalt i tillegg til den innsatsen Norge bidrar med i forhold til nasjonale myndigheter i Angola. På disse områdene bør man sette av langt større ressurser enn hva som gjøres i dag, ikke minst til det sivile samfunn.
Angolas olje har beriket landets maktelite og utenlandske selskaper. Bare en rettferdig fordeling av skatteinntektene til den angolanske stat kan sikre at angolanere flest får del i oljeeventyret.