Av Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. På trykk i VG lørdag 23.07.2011
I etterkant av den store sultkatastrofen i Etiopia på midten av 1980-tallet, organiserte Kirkens Nødhjelp og partnere en studie om hvordan hjelpen burde innrettes bedre i fremtiden. Studiens konklusjon er at tørke utvikler seg til sult når følgende tre betingelser virker sammen: dårlig vær, dårlig styring lokalt og nasjonalt, samt urettferdige spilleregler i internasjonal handel og stor gjeldsbyrde til rike land.
I de 25 årene som er gått siden katastrofen i Etiopia, har kommunikasjonsrevolusjonen og utvidelsen av demokratiet forbedret situasjonen betraktelig i Kenya og Etiopia. Det internasjonale responssystemet er blitt profesjonalisert og langt bedre koordinert. Bevisstheten om konflikters betydning har økt og handlingsviljen til å løse dem er forsterket. Det internasjonale bistandssystemet er langt mer bevisst på sammenhengen mellom langsiktig utviklingsbistand og katastrofeinnsats. Dette gjelder både på den måten at katastrofeforebygging er en nødvendig del av langsiktig bistandsarbeid, og at katastrofehjelpen må innrettes slik at den ikke undergraver lokal kapasitet og forsterker konflikter.
Dårlig vær
Den aktuelle situasjonen på Afrikas horn skyldes dårlig vær. To regntider har gitt minimalt med regn og befolkningen erfarer stadige større variasjon og usikkerhet. Dette er i et område av verden der de globale klimaendringene slår hardest inn. Det har en enorm symbolsk kraft for de rammede menneskene å se at isbreene på Kilimanjaro og Mount Kenya så å si er forsvunnet. Når Kenya nå har erklært nasjonal katastrofe, betyr det at budsjetter planlagt for utviklingstiltak nå brukes på katastrofehjelp. Slik betaler Kenya selv for kostnadene ved tilpasning til klimaendringene, på tross av at klimaforhandlingene forutsetter at klimatilpasning skal finansieres utover allerede lovet bistand fra rikere land.
Med tilstrekkelige økonomiske ressurser og en katastrofehjelp fra rike land, er det fullt mulig å hindre at tørken utvikler seg til en større sultkatastrofe. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig. I tørkesituasjoner øker prisene på mat og prisen på buskap faller. I denne krisen øker i tillegg matprisene mer enn tørken skulle tilsi, på grunn av de økte oljeprisene.
Som kjent finnes det ingen globale mekanisme som kompenserer fattige lands kostnader ved høyere oljepriser. Dermed øker oljeproduserende land sine inntekter i skyggen av katastrofen.
Manglende lederskap
Når tørkekatastrofen nå utvikler seg til en sultkatastrofe først og fremst i Somalia, er årsaken manglende nasjonalt lederskap og konflikten mellom islamistorganisasjonen Al-Shabab og overgangsregjeringen.
Al-Shabab, som er klassifisert av USA som en terrororganisasjon, kontrollerer betydelige deler av landsbygda i de hardest rammede områdene i Somalia. USA tillater ikke bistand til disse områdene, noe som for eksempel har gjort at World Food Program ikke kan gi hjelp dit.
Al-Shabab har inntil forrige uke nektet internasjonale organisasjoner å komme inn i sine områder. Men de har tillatt organisasjoner som lokalbefolkningen kjenner og beskytter, å virke i de tørkerammede områder. Siden norske myndigheter ikke følger USA, har Kirkens Nødhjelp og våre somaliske partnerorganisasjoner, kunnet gi hjelp til 30.000 mennesker den siste måneden. Denne hjelpen viser at selv om det er krevende, er det mulig å overvinne nasjonale politiske hindringer ved hjelp av en langsiktig strategi og arbeidsform.
Den internasjonale hjelpeinnsatsen må nå innrettes slik at flyktningene som krysser grensen og er i akutt livsfare får tilstrekkelig hjelp. Kenyanske myndigheter må akseptere den store tilstrømningen, og det internasjonale samfunnet må finansiere de økte kostnadene.
Dessuten må bistanden inn i Somalia gis prioritet. Den må innrettes slik at lokalsamfunnenes evne og mulighet til å håndtere tørken økes. Det betyr etablering av permanente vannkilder, utvikling av alternative inntekter og matproduksjon, forsterking av folks deltagelse i samfunnsutviklingen og forsterking av lokalsamfunnenes tradisjonelle konflikthåndtering.
Hindre korrupsjon
Det er mer enn 2.5 millioner mennesker som trenger støtte i Somalia. Det store flertallet må få mulighet til å klare seg der de er, enten dette er hjemstedene deres eller dit de midlertidig har flyttet. Støtten må forankres i tradisjonelle, somaliske autoritetsstrukturer og for all del ikke skje ved en storstilt invasjon av internasjonale aktører som skal løse situasjonen for dem. Det vil for det første gi økte muligheter for konflikt og korrupsjon, men også lett kunne bidra til at lokalsamfunnenes kapasitet til å håndtere situasjonen svekkes både på kort og lang sikt.
Al-Shabab må akseptere opptrapping av hjelpen, overgangsregjeringen må disiplinere sine folk for å hindre korrupsjon, og det internasjonale samfunnet må samarbeide med lokale ledere.