(På trykk i VG 11. mai 2010)
Av Harald Nyeggen Sommer, Kirkens Nødhjelp, Ida Thomassen, Changemaker og Linn Marie Holberg, Kirkerådet
”Mindre norsk olje og gassproduksjon vil kutte nasjonale CO2-utslipp, men dramatisk øke utslippene globalt, fordi forbruket av kull må øke”, sa Frps Ketil Solvik-Olsen til NTB 14.april.
Kirkens Nødhjelp, Changemaker og de norske kirkenes klimaprosjekt ”Skaperverk og Bærekraft”, ønsker å se Solvik-Olsens uttalelser i et globalt perspektiv. For oss er det viktigst å spørre hva som er utviklingslands behov. De er uten tvil først og fremst interessert i velferdsøkning og økonomisk utvikling – noe som vil kreve tilgang til langt mer energi enn de i dag har.
I 2009 gikk litt over ni prosent av eksporten av norsk råolje til USA og Canada. Med unntak av noen få promille til Bahamas, Sør-Korea og Martinique, gikk resten til land i EU. All gasseksporten gikk til EU.
Det er dermed lite sannsynlig at et eventuelt frafall av norsk olje- og gasseksport til EU vil påvirke utviklingsland negativt i et lengre perspektiv. EU importerer det meste av sin olje fra Russland og OPEC-land og et frafall av norsk olje vil selvsagt legge et visst press på disse produsentene. Til syvende og sist finnes det en reell risiko for at utviklingsland må betale en noe høyere pris selv om det finnes utallige muligheter for å motvirke en slik risiko. Den mest åpenbare er selvfølgelig en omfattende satsing på fornybar energi i de fattige landene.
Samtidig er det vanskelig å se for seg hvordan en energirevolusjon kan finne sted uten å bidra til at tilbudet av de eksisterende energikildene reduseres. Antakelig er høyere oljepris en forutsetning i så måte. Det finnes mer fossil energi tilgjengelig enn vi kan tillate oss å forbrenne hvis vi vil unngå katastrofale klimaendringer. Da er det verdt å spørre seg: Hvor stor andel av de fossile energikildene kan vi koste på oss å pumpe opp?
Oljeindustrien hevder at norsk olje- og gasseksport er et viktig bidrag til at EU når sine klimamål. Begrunnelsene er at norsk gass erstatter kullkraftverk som generelt slipper ut langt mer CO2, og at klimagassutslippene ved norsk oljeproduksjon er de laveste i verden. I så fall må det bety at norsk gass er et fullstendig substitutt for europeisk kull og omvendt. Vi er ikke i stand til å vurdere dette, men kan slå fast at dersom påstandene fra oljeindustrien stemmer, så vil ikke frafallet av norsk gasseksport påvirke gassprisen internasjonalt. Årsaken er at det reduserte tilbudet enkelt lar seg erstatte av gass fra andre land.
Vi stiller også spørsmålstegn ved at det er enkelt for land i EU å bytte ut norsk gass med eget kull. Siden de er bundet av sine Kyoto-mål, må de selv svare for de økte klimagassutslippene som overgangen til kull fører med seg, og ta disse utslippene inn igjen på andre måter. Argumentasjonen om at Norge bør fortsette å produsere olje- og gass siden det fører til lavere utslipp i andre land, bryter med tanken fra Kyoto om at alle land må ta ansvar for egne utslipp.
I stedet for å sette utvikling opp mot et bærekraftig klima, påligger det Norges historiske ansvar å bidra til utviklingen av ny teknologi som kan sikre fattige lands rett til utvikling uten å gå på bekostning av et bærekraftig klima.