Av Atle Sommerfeldt, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. På trykk i Kirkens Nødhjelp-magasinet, nr 4 2011
22. juli blir en merkedag i norsk historie, det sterkeste møte med politisk ondskap på norsk jord siden andre verdenskrig.Attentatmannens beskrivelse av verdensutviklingen og tendenser i det norske samfunnet førte til at han ga opp den politiske samtalen med den politiske majoriteten i Norge. Han valgte den væpnede motstands vei mot dem han holdt ansvarlig for det han mener er forræderiet mot norsk kultur og kristen tradisjon.
Den politiske majoritetens forræderi er, i følge attentatmannen, at de lar islam få utfolde seg fritt. Selv om de i dag er en liten minoritet, vil de etter noen tiår ha overtatt samfunnet og ødelagt Norge fordi de ikke ble stoppet i tide. Islam, som religion, kultur og politisk system er trusselen mot et kulturelt og religiøst enhetlig, kristent og europeisk Norge. Mens attentatmannens ideologiske slektninger i Tyskland drepte asylsøkere og muslimer på slutten av 1990-tallet, rettet han i Norge angrepet mot de som er politisk ansvarlig for utviklingen, og da særlig Arbeiderpartiet.
Attentatmannen betrakter terroroperasjonen først og fremst som en symbolhandling. Den skulle ikke forandre noe på kort sikt, men skulle gjøre Norge og Europa oppmerksom på forræderiet mot ”det norske” og ”det europeiske” som dagens politiske ledere gjør seg skyldig i, og skremme dem og særlig oss andre til å tenke oss om. Attentatmannen kan som individ være bærer av personlige erfaringer, medikamentmisbruk og psykiske forstyrrelser som muliggjorde at han gjennomførte sin krigsoperasjon. Men krigsretorikken mot islam er han langt ifra alene om i Europa, og tankemønsteret kan gjenkjennes mange steder i vår samtid.
Kirkens Nødhjelp og andre humanitære organisasjoner innenfor bistand og menneskerettigheter gjenkjenner de dypereliggende mønstrene i den norske attentatmannens rasjonalitet. I min tid som generalsekretær har vi møtt dem på Balkan og Sentral-Amerika, Rwanda og Sudan, Kina og Afghanistan, Pakistan og India, Midt-Østen og Sri Lanka. Generasjonene før meg møtte dem i Sør-Afrika, Namibia, Etiopia, Nigeria, i det kommunistiske Øst-Europa og i Tysklands ruiner.
Å arbeide i Kirkens Nødhjelp betyr hver eneste dag å bli konfrontert med menneskelig ondskap. Det være seg i form av terrorregimer, terrorbevegelser eller politisk kynisme som ofrer mennesker for at den politiske visjon skal realiseres. De stjeler sin begrunnelse fra den religion og ideologi som er for hånden, og vi tilhører alle religioner og livsanskuelser som misbrukes av dem.
Det vil i dette perspektivet være en alvorlig feil dersom 22.7 gjøres til én gal manns verk. Han utfører terrorhandlingen mot et Norge de aller fleste nordmenn ikke gjenkjenner og med en samfunnsvisjon de aller færreste vil slutte seg til. Handlingen er kriminell, og må håndteres deretter med en straffeutmåling som forholder seg til de faktiske mordene og ødeleggelsene.
Samtidig har flere gitt uttrykk for sympati med deler av terroristens beskrivelse av vår samfunnsutvikling. Denne dobbeltheten er gjenkjennbar. De alle fleste terrorhandlinger blir sett på med avsky av det store flertallet av innbyggerne eller tilhengere av den religion eller ideologi terrorhandlingen blir begått på vegne av. Men det kan være en betydelig minoritet som har sympati med den beskrivelse av virkeligheten terroristene gir.
Hva skal vi da gjøre for å motvirke at disse sympatisørene får stor innflytelse i samfunnet? La meg peke på noen elementer med basis i de erfaringene Kirkens Nødhjelp har gjort.
Det første er at vi må tørre å klarlegge sannheten, hva som faktisk er situasjonen. I den Sør-Afrikanske Sannhets og - Forsoningskommisjonen etablerte de begrepet ”forensisk sannhet” til forskjell fra andre typer sannhet. Dette er den sannhet som ofte kalles ”rene” fakta og som knyttes til politiets etterforskningsmetoder. I følge Europol er det for eksempel et faktum at under 5 % av terrorhandlingene i Europa utføres av personer/grupper som hevder at de representerer islam. De som hevder at de fleste terrorhandlinger i Europa begås av muslimer, taler faktisk usant.
Vi må for det andre tørre å anerkjenne og sette navn på de elementer i alle religioner, livssyn og ideologier som har blitt og blir brukt til å legitimere bestialitet og ondskap.
For det tredje må vi tydeliggjøre at det gode samfunnet er et samfunn der alle er inkludert og som aksepterer et forsonet mangfold. Det er ikke sant at samfunn med ulike religioner, kulturer og grupper er dømt til undergang. Tvert imot viser både historien og samtiden at de bevegelser som forsøker å etablere monokulturelle samfunn, uvergelig fører samfunnene ut i undertrykkelse, konflikter og degenerering.
For det fjerde må vi bekjempe all form for kollektiv demonisering av de som tilhører ”de andre”, det være seg en annen etnisk eller kulturell gruppe, en annen sosial klasse, en annen politisk ideologi eller en annen religiøs tilhørighet. Historien og samtiden viser oss at alle har mulighet til ondskap og bestialitet. De færreste vil begrunne handlinger som påfører andre lidelse med ondskap. I stedet vil det bli etablert en rasjonalitet som legger ansvaret på de andre for de lidelsene vi påfører dem. Slik muliggjøres kollektiv demonisering.
For det femte må vi tørre å fastholde at alle politiske, religiøse og etniske bevegelsers visjoner må prøves mot den mest grunnleggende av alle etiske verdier: alle menneskers like menneskeverd. Det betyr at ”de andre” ikke tilhører en navnløs gruppe, men er mennesker med rett til liv på samme måte som meg og oss.
I Kirkens Nødhjelp møter vi bestialitet og ondskap slik den arter seg utenfor Vest- Europa. Jeg har derfor lagt vinn på å gå inn i sentrale, europeiske fortellinger om bestialitet og ondskap nærest mulig min egen tid for å rense ut enhver tanke om at det jeg erfarer i Asia, Afrika og Latin-Amerika ikke også kunne vært del av europeisk adferd. I sommer har jeg lest Orlando Figes bok ”Hviskerne” som omhandler vanlige folks opplevelse av Stalintiden og det marxist-leninistiske regimet. Det er ett slagord som går igjen i Stalinregimets retorikk og som gjenfinnes i mange av de tankemønstre som fremmer sjåvinisme for egen gruppe, og legitimerer ondskap og terror mot de andre: Du må knuse egg for å lage omelett.
Vi må fastholde at på veien til det gode samfunn skal vi ikke knuse egg, men innby alle til et stort gjestebud med et mangfold av retter der vi alle gjensidig anerkjenner hverandres menneskeverd og ser ressursene i hverandres forskjellighet, skapt som vi er i Guds bilde som et regnbuefellesskap til gode gjerninger mot hverandre.