(På trykk i Vårt Land 23. septermber 2010)
Av Atle Sommerfeldt, Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
Denne uken var Stoltenberg, sammen med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og FNs arbeidsorganisasjon ILO, vertskap for en internasjonal konferanse i Oslo om finanskrisens konsekvenser for sysselsetting globalt. Mens ILO tradisjonelt har fokusert på arbeidsrettigheter og sosiale sikkerhetsnett, har IMF vært kjent for sine strenge makroøkonomiske krav til land i økonomisk krise. At de to organisasjonene for første gang går sammen om et slikt arrangement er i seg selv et fremskritt.
Under konferansen kunne vi høre nye toner fra IMF. Fra å være en organisasjon kjent for å gjøre vondt verre for kriserammede land ved å kreve drastiske kutt i offentlige budsjetter, tar IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn nå til orde for å møte finanskrisen med en aktiv offentlig politikk for å sikre flere arbeidsplasser og for å ivareta sosiale sikkerhetsnett. At økonomisk vekst avhenger av dette var en viktig enighet på konferansen. Det viser også en positiv dreining vekk fra tradisjonelle IMF råd. For fattige land ser det derimot ut til at medisinen fortsatt er mer av det samme gamle. Her har Statsminister Jens Stoltenberg, som i fjor ga 30 milliarder kroner til IMF, fortsatt en jobb å gjøre.
Verdensbanken har beregnet at 60 millioner mennesker som lever i de fattige landene har blitt kastet ut i ekstrem fattigdom som følge av finanskrisen. Resultatet er at 1,2 milliarder mennesker fortsatt lever under fattigdomsgrensen. Mens IMF i prinsippet støtter at også fattige land skal prioritere fattigdomsbekjempelse, gjør strenge budsjettkrav i praksis dette vanskelig. Ghana er et av landene som i 2009 ble rådet til å gjøre drastiske budsjettkutt som følge av finanskrisen. I land som Benin, Zambia og Malawi har IMF gitt råd om kutte lønninger og stanse ansettelser i offentlig sektor. Og mens mange land, deriblant Etiopia, fikk lov til å øke de offentlige utgiftene noe for å møte krisen i 2009, forventer IMF innstramming allerede i 2010.
IMFs argument for hvorfor fattige land ikke kan føre den samme politikken som rike land, er at de fattige landene rett og slett ikke har råd. Det blir allikevel for enkelt å slå seg til ro med dette i møte med en krise som presser millioner av mennesker ut i ekstrem fattigdom.
I fattige land fortsetter IMF å fokusere utelukkende på kostnadene knyttet til å finansiere et budsjettunderskudd og ikke på hvilke inntekter disse landene kunne fått om økte offentlige utgifter ble brukt på produktive formål som ga vekst og arbeidsplasser.
IMF bruker heller ikke sin stemme for å mobilisere mer bistand til land rammet av finanskrisen. Til tross for at institusjonen nylig fant at over halvparten av lavinntektslandene står i fare for å opparbeide seg en uhåndterbar gjeldsbyrde på grunn av finanskrisen, har den ikke tatt til ordet for gjeldslette. Og selv om mange land i Afrika sør for Sahara er langt i fra å nå Tusenårsmålene om halvering av fattigdom innen 2015, fortsetter IMF å råde landene til å legge til side det meste av bistandspengene til oppbygging av valutareserver. IMF har så langt fått $750 milliarder for å takle finanskrisen. Kun en brøkdel har gått til de fattigste landene.
Enda mer alvorlig er det at IMF i for liten grad har fokusert på hvordan fattige land kan mobilisere egne ressurser for å bekjempe fattigdom og skape arbeidsplasser. Mange fattige land sitter på enorme naturressurser som i liten grad kommer befolkningen til gode på grunn av minimal skattlegging. Nylig argumenterte IMF økonomer for at Mali burde redusere beskatningen av landets gullgruver fra seks til tre prosent. Og da Brasil nylig ville innføre valutakontroll for å hindre spekulasjon med landets valutakurs, møtte de motstand fra IMF.
IMF har under Strauss-Kahn vist vilje til nytenkning. Det har gjort at institusjonen, som verken klarte å forutse finanskrisen eller har noe godt rykte på seg fra tidligere kriser, har fått både fornyet tillit og store pengesummer fra blant annet Norge. 20.–22. september møtes verdens ledere i FN i New York for å gjøre opp status for Tusenårsmålene. Her bør Stoltenberg videreføre enigheten fra Oslo og ta til ordet for at IMF i større grad må bidra til at fattige land får mobilisert nasjonale og internasjonale ressurser for å skape arbeidsplasser og bekjempe fattigdom.