3. desember starter FNs klimatoppmøte på Bali. Her kan og bør Norge spille en viktig rolle. Så langt hører vi at dere vil kjøpe kvoter i fattige land for å slippe å kutte hjemme. Kvotekjøp har imidlertid så langt vist seg å tjene de rikeste av utviklingslandene, som for eksempel India og Kina, og ikke oss som lever i de fattigste landene. Afrika er i følge FNs klimapanel det kontinentet som vil rammes hardest av klimaendringene. Samtidig vet vi at Afrika kun bidrar med én prosent av CO2-utslippene.
Etter å ha blitt rammet av værfenomenet El Niño i 1998, har vi opplevd matmangel og hatt store problemer med å få i stand infrastruktur, på grunn av oversvømmelsene dette ekstremværet forårsaket. I mitt eget hjemland Kenya så vi hvordan klimaendringene førte til en lang tørkeperiode med tragisk utfall i 2004. Det samme så vi i det sørlige Afrika og i Eritrea. I forlengelsen av disse hendelsene kommer også sykdommer og potensialet for enda flere konflikter, ettersom knappe ressurser som for eksempel tilgang på jord og vann, blir enda knappere.
Vi ser at sykdommer knyttet til endringer i klimaet har økt i det siste. Dette inkluderer sykdommer som meningitt og malaria. Tidligere fantes disse kun i sentral-Afrika. Nå sprer disse sykdommene seg til Øst-Afrika, som Kenya og Etiopia. I Kenya har Malaria spredt seg til høylandet grunnet klimaendringene - vi kaller det nå bare ”høylandsmalaria”. Malaria er fortsatt den sykdommen som tar flest liv i Afrika.
Fattige land må gjennomgå kraftige tilpasninger for å beskytte seg mot klimaendringene. Det kan dreie seg om for eksempel utvikling av nye typer såkorn, og bedre varslingssystemer for regn, storm og tørkeperioder. Behovet for å få til ordninger som hjelper dem å finansiere dette, er stort. Forskere anslår at vi trenger rundt 50 milliarder dollar til klimatilpasning i fattige land. Per i dag har tre tilpasningsfond blitt etablert under FNs klimakonvensjon og Kyoto-avtalen. Men problemet er at alle er basert på frivillige bidrag. Fondene, som alle er ment for å støtte bærekraftig utvikling utviklingslandene, er kun smuler i forhold til det som er de reelle behovene i disse landene. I tillegg til handel med kvoter, har man laget systemer for investeringer i utslippsreduserende prosjekter i fattigere land, gjennom en såkalt grønn utviklingsmekanisme (CDM). Dette kan maksimalt generere 300 millioner dollar årlig. Det er et lite beløp i forhold til de 50 milliardene som er nødvendig for å dekke behovene.
Mange afrikanske land og aktører fra det sivile samfunn både i sør og nord, har etterlyst juridisk bindende bidrag til tilpasning, basert på landenes ansvar for klimaendringer og betalingsevne. Hvis ikke dette opprettes, vil midler til klimatilpasning fortsette å være utilgjengelig for de landene som trenger det mest.
På vegne av ofrene for klimaendringer i fattige land i sør, vil jeg be den norske regjeringen om å gå inn for et tak på CO2-utslipp, slik at ikke utslippene fortsetter å øke. I tillegg må Norge gå inn for at rike land betaler en global avgift på klimagassutslipp. I tillegg bør dere bruke deler av oljeformuen til å investere i bedrifter som arbeider med klimavennlig energi. Oljefondet er basert på at Norge tar ut store mengder ikke-fornybar energi, som fører til global oppvarming. Ved å investere noe av oljefondet i selskaper som fremmer klimavennlige energiløsninger, kan Norge være med og ta ansvar for klimaproblemene.
Denne kronikken sto på trykk i Vårt Land 6.12.07.
For mer informasjon, kontakt:
Therese Vangstad, klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp, e-post: 
Alfred Omenya, African Climate Network - kan nås via Vangstad