Professor Tore Linne Eriksen har en meget lesverdig kronikk i Dagbladet for litt siden der han holder gravtalen over den nordiske bistandsmodellen og dagens bistandspolitikk. Linne Eriksens kronikk er, i motsetning til flere av hans professorkolleger, preget av stor kunnskap og kjennskap til bistandspolitikk over tid. Mye av kritikken treffer også godt. Den nordiske bistandsmodellen Linne Eriksen presenterer hadde klare svakheter som også er med på å forklare hvorfor den i dag ser annerledes ut. Jeg vil trekke fram noen områder hvor vi har mye å lære:
Mer statsmakt enn det vi hadde tro på her hjemme
Den nordiske bistandsmodellen fram til midten av 1980-tallet var i hovedsak langt mer statsorientert enn den nordiske samfunnsmodellen. Hovedretningen var å prioritere land der staten påtok seg langt større samfunnsoppgaver enn det vi kjenner fra Norden. Dette gjaldt først og fremst innenfor næringspolitikken, men også den rollen nasjonale organisasjoner i det sivile samfunnet bør spille i oppbyggingen av velferdsstaten. Statlig overtagelse både av industri og helsestell av en stat som verken hadde ressurser eller kompetanse til å drive noen av delen, bidro sterkt til at den økonomske veksten forsvant og grunnleggende tjenester ble forverret.
Da den ny- liberale vekkelsen ble dominerende i de store økonomiene fra begynnelsen av 1980-tallet og derfor preget de dominerende bistandsaktørene og deres instrumenter, kunne de påvise at verken samfunnsøkonomi, velferdsytelser eller styresett fungerte. Selv om Norden er en liten bistandsaktør, kunne en mer dynamisk bruk av Botswanas utviklingsmodell vært brukt for å unngå det destruktive hardkjøret fra de store bistandsaktørene og som førte til et tapt utviklingstiår fram til slutten av 1990-tallet.
Sammenhengen mellom menneskerettigheter og utvikling
Jeg husker enda hvilke sjokkbølger det skapte i bistandsmljøet i Norge da daværende statssekretær Odd-Jostein Sæter sa seg villig til å delta i et seminar om menneskerettigheter i regi av Idegruppen for Ny økonomisk Verdensorden. Tilsvarende var det stor uro da det ferske Institutt for menneskerettigheter utga en årbok om menneskerettigheter i Norges hovedsamarbeidsland i 1985. I FN-systemet var dette like påfallende der ledelsen av UNDP i debattmøter i Norge gjorde det klart at de ikke hadde mandat til å gi informasjon til FNs Menneskerettighetskommisjon – som den gang fungerte langt mer etter hensikten – om overgrep mot liberale menneskerettigheter i de landene de var representert i. Dette gjorde at datidens mottakerorientering aksepterte manglende folkelig deltagelse i beslutningsprosesser og utvikling av en kritisk offentlighet. Resultatet ble elendig styresett, illustert for eksempel med den folkelige mobiliseringen i Zambia og i regionen mot Norgesvennen Kenneth Kaunda rundt 1990. Også på dette punktet var avstanden stor til de grunnleggende ideer som formet den nordiske samfunnsmodellen. I denne er det grunnleggende å akseptere andre samfunnskrefters legitime ytrings og organisasjonsrett, og av liberale rettigheter som en bærebjelke i utviklingen av samfunnet. For sosialdemokratiet i de nordiske land var avgrensingen mot den autoritære venstreside helt sentral. Denne erfaringen førte ikke til den nødvendige årvåkenhet i bistandspolitikken der aksepteringen av ettpartistater var regelen heller enn unntaket.
Det internasjonale samfunn visste best.
Troen på at Vesten og det internasjonale samfunn vet best hvordan utviklingsprosessen skal drives, oppsto ikke med neo-liberalismen fra midten av 1980-tallet. Selv om den statlige bistanden ble sagt å være mottagerorientert, var innretningen basert på forestillingen om mottakerlandenes behov for påfyll, ikke bare av økonomiske midler, men også av giverlandenes kunnskap og menneskelige ressurser. Derfor ble store og små prosjekter igangsatt og drevet av bistandssystemet.
I mange av de store bistandslandene var disse prosjektene i tillegg utformet for å tjene giverlandets økonomiske og politiske interesser. I den nordiske, i alle fall i den norske, bistandspolitikken var hensynet til egne økonomiske interesser begrenset, selv om de kontroversielle ordningene som blandede kreditter, binding til norske leveranser og eksportgarantier også var en del av den norske bistanden. Bistandens bidrag til å tjene utviklingslandenes handelsinteresser var dessuten svært begrenset og underlagt næringsinteresser i Norge.
Nødvendig fornyelse av FNs rolle
Det var store svakheter ved FN som bistandskanal, bl.a. fordi norsk FN-politikk også er forankret i en sterk utenrikspolitisk egeninteresse. Det som har skjedd de siste tiårene er ikke en nedbygging, men en videreutvikling gjennom forsterket humanitær koordinering, spesialiserte fond for land og sektorer og okt vekt på fattigdomsbekjempelse som mål gjennom 1000aarsmaalene. Veien framover går kan ikke gå tilbake til FN tidligere rolle fordi det ga større rom for politisk retorikk.
Framtid
Solidaritetens framtid må bygge på de erfaringer vi har gjort og som må inkludere de store fremskrittene som er gjort de siste 10-årene innenfor demokratiutvikling, økonomisk vekst i en rekke land på alle kontinenter og konsensus om nødvendigheten av fattigdomsbekjempelse, håndtering av klimakrisen og regulering av finansmarkedene.
I framtiden må bistanden i enda større grad sees i en bredere, utviklingspolitisk ramme. Det vil ikke føre til at bistanden blir mer politisk – det har den alltid vært, men at de politiske vurderingene blir åpne og i beste fall bidrar til å forsterke de utviklingspolitiske reformene som er nødvendig . Den norske regjeringens vektlegging av kapital, konflikt og klima er i denne sammenheng meget konstruktivt, særlig i kombinasjon med økt vekt på politisk samhandling på tvers.
Det må legges større vekt på økonomisk vekst og næringsvirksomhet i sør, gjennom statlige instrumenter som Norfund og ved økt bruk av Pensjonsfondets investeringer. Dette krever at en samtidig styrker sivilsamfunnets rammebetingelser og stimulerer deres rolle til overvåking både av offentlige myndigheter, internasjonale organisasjoner og næringslivet, forankret i deres tjenesteyting til fattige og marginaliserte i de gitte landene. Sivilsamfunnets vekt på inntektsgenererende prosjekter på landsbygda bør styrkes og prioriteres høyere, og vi må som internasjonale bistandsytere til organisasjoner i det sivile samfunnet, må øke vårt fokus på befolkningen i byene der flertallet nå bor.
Global solidaritet er mer nødvendig enn noen gang fordi vi i langt større grad enn tidligere lever i en global storby med gjensidig avhengighet. Tidens tegn er som alltid tvetydige – vår oppgave er å skape en solidarisk framtid. Da må vi forsterke de trendene vi ser går i riktig retning. Og de finnes.