(På trykk i Klassekampen 20. september 2010)
Av generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, Atle Sommerfeldt
I dag (20.september) starter en konferanse i FN om progresjonen for de siste fem års arbeid med tusenårsmålene. Mange har vært sterkt kritiske, både til urealistiske målsettinger, upolitiske mål og manglende fremgang. Vi mener imidlertid at tusenårsmålene har vært viktige.
Vi ser en reduksjon i antall mennesker som er rammet av absolutt fattigdom. Det er også fremgang i arbeidet for å sikre barns og særlig jenters skolegang. Vi ser samtidig gode resultater i redusert barnedødelighet. Norge har spilt en spesielt konstruktiv rolle på disse to områdene.
Kirkens Nødhjelp mener samtidig at tusenårsmålene har bidratt til å forsterke skiftet fratiden da bistand ble gitt i tråd med geopolitiske interesser under den kalde krigen. Tusenårsmålene har bidratt til å sette fattigdomsreduksjon i sentrum istedenfor snevre egeninteresser.
Perspektivet for arbeidet må være at de såkalte milleniumsmålene forstås som minimumsmål. Vi kan ikke være tilfredse med kun å sikre folk nok mat til å eksistere. Dette er ikke til forkleinelse for velstandsveksten vi ser i både Kina og India, hvor mange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom de siste årene.
Bistanden har en viktig rolle i dette, men minst like viktig er områdene som er skissert under tusenårsmåll nummer åtte. Her ligger de mer overgripende politiske temaene, som forventningen om en mer rettferdig verdenshandel, sletting av u-landens gjeld, sikring av tilgang på livsviktige medisiner for fattige land og spredning av ny teknologi.
Det har dessverre vært for lite politisk fremgang på disse områdene. Dette er spesielt kritisk i en tid hvor vi er rammet av finanskrise, klimakrise og matkrise, som de siste årene har lagt betydelige hindre i veien for å sikre grunnleggende rettigheter for mennesker i fattige land.
Et sentralt mål for utviklingsarbeidet, er at myndigheter i fattige land bistås i å sikre sine innbyggere grunnleggende rettigheter. Da må vi starte med å identifisere hva som i dag hindrer dem i å sikre sine innbyggere disse rettighetene.
Vi vet at den norske velferdsstaten er bygget på en solid og forutsigbar skatteinngang. I dag vet vi samtidig at verdens største selskaper årlig unndrar 160 milliarder dollar på skatten til fattige land. Det gjør internasjonale bedrifter ved bevisst å feilprise varer internt eller ved å trikse med transaksjoner. Til sammenlikning er tallet for all global bistand 119,6 milliarder dollar.
Den rødgrønne regjeringen hadde en god start på dette arbeidet gjennom sitt kapitalfluktutvalg. Dessverre har vi sett få reelle politiske endringer. Vi mener at Norge må innføre nye regnskapsregler for norske flernasjonale selskap etter prinsippet om land for land-rapportering. Land for land-rapportering innebærer at flernasjonale selskap må oppgi hva de tjener og hvor de tjener det. Norge må aktivt arbeide for tilsvarende internasjonale regler. Norge må også opprette et register over de som legger til rette for skatteparadis-etablering og intensivere arbeidet for en internasjonal avtale om automatisk utveksling av skatteinformasjon.
Området hvor Regjeringen har bidratt aller minst til tusenårsmålene, er på området for handel med landbruksvarer. Handel er og blir en helt sentral drivkraft for å løfte mennesker ut av fattigdom. I dag har vi en landbruksminister som bruker den globale matkrisen til å opprettholde myten om at fattige land nå burde konsentrere seg om å produsere mat til egen befolkning. Det hevder han samtidig som den Afrikanske Union er klokkeklar på at noe av det alle viktigste for dem er å få eksportere til rike markeder.
Den rødgrønne regjeringen har i løpet av sin regjeringstid opprettholdet et toll – og subsidieregime for det norske landbruket som hindrer markedstilgang for fattige land og bidrar til et globalt dumpingslandbruk.
Nå er det viktig at vi lærer av den velstandsutviklingen vi har sett i enkelte regioner de siste årene. Helt sentralt står den globale handelen med varer og tjenester. Derfor bør vi være ekstra oppmerksomme på argumentasjon som handler om å gi land rettigheter til å opprette handelshindringer og innrette egne produksjonssystemer som de vil. For fattige land er dette åpenbart viktig, men hvis vi tilkjenner rike land den samme retten, kan det få katastrofale følger.
Landbruksområdet er i denne sammenheng illustrerende. I dag har vi ikke har den nødvendige politiske kraften i et overnasjonalt regelverk for verdenshandelen. Det gjør at mektige aktører som EU og USA oppretter egne avtaler med langt svakere land og regioner, og utkonkurrer lokale produsenter. Det hypereffektive og subsidierte landbruket i rike land ødelegger for produsenter i fattige land som står klar til å eksportere varer som kan bidra til vekst i egne land.
Til dem som bruker historiske argumenter for å vise at land ikke kan bruke landbruksprodukter til å eksportere seg ut av fattigdom, er det to ting å si: for det første at landbruk ikke kan være den eneste bransjen fattige land baserer sin eksport på. For det andre er i dag hovedproblemet at fattige land er råvareeksportører fordi rike land har langt høyere tollhindringer mot videreforedlede varer. Denne råvarefellen blir et av de mest sentrale områdene å gjøre noe med de neste årene.
Samtidig vil vi utfordre dem som bruker klimakrisen som et argument for å redusere den globale handelen med landbruksvarer. Likhetstegnet mellom kortreist og klimavennlig mat er en god retorisk strategi, og mange nordmenn har adoptert denne forståelsen. Det er imidlertid slik at utslippene knyttet til landbruksproduksjon i rike land overgår utslippene knyttet til eksport på en hel rekke varer.
Den rødgrønne regjeringen har gjennom de neste tre årene muligheten til å ta initiativer som fjerner hindre mot utvikling. I denne perioden vil finans-, klima- og matkrisen prege mulighetene for utvikling. Det er helt avgjørende at vi nå legger til grunn den erfaringen som er gjort de siste årene, nemlig at handel med varer og tjenester er avgjørende for velstandsvekst i fattige land. Samtidig er en regulering av finansmarkedene nasjonalt og globalt helt nødvendig. Bare slik kan vi ha et realistisk håp om å sikre mennesker noe mer enn minimumsmålene.