Av Isaiah Kipyegon Toroitich Og Therese Vangstad, Kirkens Nødhjelp, Nairobi, Kenya
Brutte løfter om finansiering, teknologioverføring og utslippskutt i vestlige land har bidratt til en massiv tillitskrise. I denne saken står afrikanske myndigheter og sivilt samfunn i vesten sammen. Mens vesten er bekymret, dør mennesker i sør.
Gruppen av afrikanske land klar beskjed om at dersom ikke rike land som Norge nå påtar seg de nødvendige utslippsreduksjonene, vil vi ikke få på plass en ny klimaavtale i desember i år. Denne klare meldingen fra det kontinentet som har bidratt minst til klimaendringene, men som er hardest rammet er kanskje det mest positive som har skjedd i klimaforhandlingene siden klimatoppmøtet på Bali for snart tre år siden. Etter noen lettvinte kommentarer fra vestlige ledere i media, håper vi alvoret nå har gått opp for de rike landene.
En gjennomsnittlig afrikaner slipper ut om lag 1 tonn CO2 i året. Til sammenlikning bidrar en gjennomsnittlig verdensborger med ca. 4,5 tonn. Obama og hans landsmenn slipper ut i overkant av 20 tonn C02 i året. USA har videre aldri brydd seg om Kyoto-avtalen som har til hensikt å sikre oss alle en tryggere fremtid med et intakt klimasystem. I en mer rettferdig verden burde i prinsippet alle mennesker ha samme rett til å forbruke like mye, eller rettere sagt; slippe ut like lite C02, og videre burde nettopp de mest klimarammede landene ha en likeverdig, eller ideelt, en sterkere, plass i de internasjonale klimaforhandlingene. Norge og andre rike land sørger kontinuerlig for at dette ikke skjer.
Enten tørke eller flom
Parallelt med at klimamøtet i Barcelona – det siste offisielle forhandlingsmøtet før København-toppmøtet, åpnet dørene, kom regnet endelig til Kenya. Og med regnet kom flom, kolerautbrudd, ødelagte avlinger, konflikt og sosial uro. Det er syv sesonger, og om lag fire år, siden den siste ”normale” regntiden. I Kenya og en rekke andre land i Øst-Afrika lever samfunn med krisene dette medfører. Bare i Kenya lever over halvparten av befolkningen med sult som en naturlig del av sin hverdag. Fem millioner er fortsatt avhengig av matvarehjelp. Mange hadde ennå ikke kommet seg etter tørkeperioden før kraftig regn vasket vekk frø, jord og mineraler fra den jorda som skulle sørge for mat og inntekt for det neste året.
Uttørking av elver og vannmangel ga økt vann-, strøm- og matvarepriser. I Kibera-slummen i Nairobi, som huser opp mot 1 million mennesker, har eksempelvis prisen for 20 liter vann gått opp fra ca 2 øre til 2-4 kroner, melder vannkampanjen Blå Oktober, som for noen måneder siden mobiliserte flere hundre mennesker i kampen for retten til vann. Det er meldt flere tilfeller av dødsfall som følge av kolerautbrudd i mange av Nairobis fattigste nabolag. Jentebarn og kvinner er igjen de mest utsatte siden de allerede har dårligst helse. Med regnet som nå har kommet i deler av Kenya, fylles vannmagasinene opp med vann som ikke er drikkbart. Den lange tørken har gjort at jorden ikke kan ta til seg regnvannet som nå kommer.
I tillegg snakker alle om El Niño – en tropisk storm som tidligere har kommet hvert syvende år til regionen. Ifølge rapporten vil dette fenomenet som følge av den globale temperaturstigningen forkomme hyppigere i Kenya enn tidligere. Utfordringene vi kenyanere nå står overfor er likevel ikke bare et resultat av globale klimaendringer. Svak naturressursforvaltning og manglende implementering grunnet korrupsjon og dårlig styresett er et nasjonalt problem de fleste kenyanere du møter vil minne deg på. Dette tar likevel ikke bort ansvaret rike land har for å lede an i det internasjonale klimaarbeidet. Snarere tvert imot. Rike land har både det historiske ansvaret og fortrinn i form av politisk så vel som økonomisk makt og ressurser.
Ikke tid til å vente på USA
Kirkens Nødhjelp mener at Norge nå må ta ledelsen i en koalisjon av land som er villige til å gå videre med nye og tilstrekkelige forpliktelser under Kyoto-protokollen – det eneste internasjonale regelverket som skal redusere de globale klimagassutslippene og sikre et intakt økosystem; jord, vann og skog som over 70 prosent av verdens fattige er avhengig av for å overleve hverdagen. Dette må skje med eller uten USA. En egen rammelov der USA forplikter seg på sine nasjonale målsetninger og hvor enkelte av de store utviklingslandene tallfester sine nasjonale tiltak, kan komme som et tillegg til Kyoto-protokollen.
Det er logisk og rettferdig at vi som rammes hardest av klimaendringene skal ha mest å si når en ny klimaavtale skal på plass. Dersom de 100 landene som rammes hardest av klimaendringene satt med makten er det sannsynlig at de ville ha framforhandlet en helt annen avtale enn det som nå diskuteres i forkant av København-toppmøtet. Alle skal derfor være glad for at de ikke allerede har forlatt forhandlingsbordet. Afrikanske land, og ikke minst de som rammes hardest i disse landene, skal og må få en sterkere stemme. Dette kan jobbes fram ved at rike land som Norge nå begynner å lytte til historiene til mennesker som bor i slummen, nomader, fiskere, småbønder og folk som lever av og i skog og av andre naturressurser.
De rike land har ikke levert
Da Kirkens Nødhjelp for alvor ble en del av den globale klimabevegelsen for om lag fire år siden, fikk vi høre at sosial rettferdighet ikke hadde noe med de internasjonale klimaforhandlingene å gjøre. Klimaforhandlingene handlet om konsentrasjon av CO2 i atmosfæren, handel med kvoter og CDM, og hadde visst lite å gjøre med det våre partnere og nettverk jobbet med til daglig. Vi ser nå at nettopp klimarettferdighet gjennomsyrer alle samtalene som leder til København i desember i år.
Mange utviklingsland har allerede satt i gang omfattende tiltak for å begrense sine utslipp. Samtidig har ikke rike land levert på sine forpliktelser, men derimot økt utslippene kraftig siden klimakonvensjonen ble vedtatt. I tillegg til brutte løfter om finansiering og teknologioverføring, har dette bidratt til en massiv tillitskrise. Det var på overtid at gruppen av afrikanske land viste muskler.