Av Anne Kristin Sydnes, utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp
8. mars handler om kvinnekamp, rettigheter og likestilling. "Ja til likestilling", "Likestill skift og turnus nå!" og "Full barnehagedekning!" var noen av parolene under fjorårets markering av kvinnedagen. I år er det tid for også i større grad å vise solidaritet med kvinner over hele verden som lider på grunn av sitt kjønn.
Norge skal selvsagt jobbe videre med utfordringene som finnes her hjemme, men vi må samtidig være villige til å løfte blikket og se utover våre egne landegrenser. Det som verden har latt skje mot kvinnene i Kongo, er med på å svekke all kamp mot kjønnsbasert vold - også her i nord. Det er i alles interesse, og det er alles ansvar, å kreve en slutt på krigen mot våre søstre i Kongo.
Voldtekst som våpen i krig
Gjennom snar 15 år har hundretusener av jenter og kvinner blitt brutalt voldtatt, lemlestet eller drept som et ledd i krigføringen i Den demokratiske republikken Kongo. Men det var først i høst at verden endelig begynte å få øynene opp for det som skjer. Radio, tv og aviser formidlet de grufulle historiene om kvinner som har fått underlivet ødelagt av geværer, glasskår eller andre skarpe gjenstander.
Vi kunne lese reportasjer om barn og ektemenn som ble tvunget til å se på mens mødre og koner ble voldtatt, og vi så bilder av gravide kvinner som sto på bar bakke etter voldtekten fordi skammen fordrev dem bort fra familien.
Kongos kvinner kapret sine tilmålte "femten minutter" i tv-ruta i novembber og desember i fjor. Men nå har det blitt skremmende stille, og mye av medieoppmerksomheten har lagt seg. Overgrepene - derimot - fortsetter. Derfor må vi ikke nå tillate oss å lukke øynene igjen. Vi kan ikke nok en gang vende oss bort. I stedet må vi gjøre alt som står i vår makt for å få en slutt på kvinnemordet i Øst-Kongo.
På linje med folkemord
19. juni i fjor vedtok FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1820 som krever umiddelbar stans i alle former for seksuell vold mot jenter og kivnner i konfliktområder. Resolusjonen er en ytterligere skjerpelse av internasjonale prinsipper der voldtekt i krig blir anerkjent som en krigsforbrytelse på linje med folkemord.
En rekke tiltak skal iverksettes i forbindelse med reolusjon 1820, for eksempel skal overgriperne straffeforfølges og forbrytelsene skal inn for den internasjonale kriminaldomstolen, International Criminal Court. Men i Kongo er straffeforfølgelse foreløpig lite mer enn et mål i det fjerne. Svært mange voldtekter blir aldri rapporert, og få overgripere blir dømt i forhold til det antallet seksuelle overgrep som faktisk skjer. Derfor er det også vanskelig å tallfeste omfanget av voldtektene.
Raserer samfunnet
Kvinnenes kropper er en del av Kongos slagmark. Voldtektene brukes bevisst som krigsstragtegi for å ydmyke, skremme og kontrollere motparten. Denne formen for krigføring er svært kynisk og brutal, og det er vanskelig å begripe konsekvensene. For det er ikke bare de voldtatte kvinnene selv som rammes hardt. Overgrepene får også alvorlige følger for kvinnenes barn, ektemenn og familier. Barna mister sine mødre, og mange ektemenn sender konene sine på dør på grunn av skammen som forbindes med voldtekt.
Selv om det hovedsakelig er regjeringssoldater, opprørsgrupper og milits som står bak overgrepne, har man dessuten sett en økende tendens til at også sivile menn voldtar. Massevoldtektene bryter ned hele samfunn og raserer de sosiale struktuene på en mye mer kompleks måte enn bomber og kuler noen gang vil være i stand til å gjøre.
Rettighetene må "oppdages"
"Det er håp. Det går an å gjøre noe!" Dette er den tydelige beskjeden Kirkens Nødhjelp får på en sprakende telefonlinje fra vår koordinator Gudrun Engstrøm i Øst-Kongo.
Engstrøm deltar for tiden i nødhjelpsarbeidet i Goma, Nord-Kivu. Her jobber hun med å koordinere det psykososiale tilbudet for kvinner. En del av dette arbeidet handler om å organisere kvinnene i grupper, undervise dem om deres rettigheter og oppmuntre dem til å dele sine historier. Noen steder får kvinnene dessuten lese- og skriveundervisning, samt at de lærer seg en eller flere inntektsgenererende aktiviteter slik at de kan tjene sine egne penger.
Hver eneste dag møter Engstrøm kvinner som har blitt voldtatt, torturert og fått underlivene sine revet i stykker. Likevel mener hun at det er håp: Gang på gang ser hun voldtatte og torturerte kvinner som klarer å reise seg igjen etter å ha delt sine historier med hverandre og lært om sine rettigheter. At kvinnene i det hele tatt har rettigheter, er ifølge Engstrøm som en utrolig oppdagelse for mange av dem. Denne oppdagelsen gir dem selvtillit. Og mot til å kjempe videre.
Engstrøm forteller dessuten historiene om at ektemenn, som tidligere har kastet ut sine voldtatte koner, kommer tuslende tilbake med halen mellom berina når de ser hvilken forvandling kvinnene gjennomgår. De ser stoltheten hos kvinnene som har fått kunnskap om sine rettigheter eller har lært å lese og skrive. Engstrøms beretninger fra kvinnekampen i Kongo inspirerer. Det er håp.
Ifølge FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet har kvinner rett til å delta aktivt i fredsbyggingsprosesser. Kvinnene som nå er i ferd med å reise seg i Kongo bør bli en viktig ressurs i fredsarbeidet fremover. Dette kommer Kirkens Nødhjelp til å jobbe aktivt for i tiden som kommer.
Her hjemme skal vi fortsette å gå med høyt hevede paroler for likelønn og likestilling på kvinnedagen. Men vi kan ikke - og vi må ikke - glemme krigen som i disse dager pågår mot Kongos kvinner. Norge og det internasjonale samfunn har et soleklart ansvar for å stoppe den systematiske massevolden. Og vi - norske kvinner og menn - må finne fram våre plakater og bannere der vi krever at massevoldtektene i Øst-Kongo tar slutt. Vi må vise solidaritet og kjempe sammen med Kongos kvinner. For dette dreier seg om kvinnekamp på liv og død.