- Min far, sier rabbineren til meg over en cola på terrassen til det nyrestaurete KFUM-hotellet i Øst-Jerusalem, arbeidet for å få jødene i Hviterussland ut av ghettoene og ut i skogen for å slutte seg til motstandsbevegelsen mot de nazistiske okkupantene i 1942-43.
Altfor få fulgte rådene til rabbinerens far. De endte opp i massegravene de selv måtte grave for SS-troppenes spesialkommandoer. Etter krigen dro rabbineren til Australia og bygde et nytt liv der. Rabbineren ble sionist og bosatte med i Israel i 1971.
– For å leve ut toraens bud om bønn, skriftstudier og nestekjærlighet i mitt folks eget land, forklarer han.
Under Gazakrigen ble han oppringt av sin far. Faren hadde lenge forsøkt å få sønnen til å forlate Israel. Budskapet hans var enkelt: Det er ghettomentaliteten som hersker i Israel. Jeg kjenner den igjen fra Hvite-Russland på i 1942-43. Om ikke du vil, så send i alle fall barna dine til meg så de ikke vokser opp i dette.
Rabbineren så på meg med tristhet. Han hadde en pessimistisk dag, som han sa. Han hadde vært i samtale med flere palestinske familier som ble tvangsflyttet fra boligene sine i Øst-Jerusalem.
- Det Staten Israels ledende politikere driver med nå er imot alle de grunnleggende prinsippene i Toraen og det grunnleggende premisset for at vi er Guds utvalgte folk: Fordi vi selv var slaver i Egypt, skal vi vise omsorg for fremmede og de andre som er i landet. Jeg frykter at politikerne ødelegger jødedommens kjernebudskap, sier han.
Jeg ser på ham og tenker at denne røsten hører vi for lite til i den norske debatten om Israels politikk. Og jeg sier til ham at han er et svært viktig håpstegn i Det hellige land. Så forlater vi terrassen og besøker en av de palestinske familiene som er blitt tvangsflyttet. Han forteller dem at han har lykkes i å få en av Israels kjendisadvokater til å engasjere seg i deres sak. For hans tro leves ut i handling og nestekjærlighet.