Det begynte med Obamas rådgivere. Da de under valgkampen ble spurt hvilke løfter de trodde ville bli vanskligst å innfri i lys av finanskrisen, svarte de: Den lovede amerikanske økningen i bistand til fattige land.
For et par uker var jeg i Geneve for å delta i strategiske samtaler i Kirkens Nødhjelps globale allianse – ACT. Der meldte de fleste organisasjonene i Europa og USA at signalene fra politiske myndigheter var at bistanden vil bli redusert fordi finanskrisen krever statlige midler til å dekke hjemlige behov.
I forrige uke rapporterte Kirkens Nødhjelps kontor i Malawi om nedskjæringer i innsatsen til internasjonale bistandsorganisasjoner, både statlige og ikke-statlige. Nedskjæringene er dramatiske: Fra femten, tjue og opp til tretti prosent.
I samtaler med kolleger i sør er det ikke vanskelig å høre bitterheten. I årevis har løftene om økte ressurser til fattigdomsbekjempelse forblitt festtaler. Bistanden som er gitt, særlig gjennom Verdensbanken og de store statlige giverne, har blitt gitt med løfter om mindre offentlig involvering i økonomien.
Motkonjunkturpolitikk har vært et fremmedord. Men, for å bruke et kjent sitat fra en kjent, svensk syttitallsvise: ”När skiten detter ned i direktörens hatt, da får vi en miljødebatt!”. Når rike land blir konfrontert med økonomisk krise – som har vært fattige lands virkelighet hele tiden – da blir offentlig inngrep og store midler umiddelbart gjort tilgjengelig.
Problemet er ikke hva rike lands regjeringer gjør i eget land for å håndtere den globale, økonomiske krisen. Det vil i aller høyeste grad tjene fattige land dersom en får en hurtigst mulig forbedring og benytter anledningen til en grønn omstilling.
Problemet er at denne kriseforståelsen i svært liten grad har preget den internasjonale bistands- og utviklingsdebatten.
Det er en skam om vi i fremtiden fortsetter som før i håndteringen både av fattigdomskrisen og klimakrisen.
I alle fall blir det mer og mer patetisk å lytte til den norske debatten om at Norges bistandsoverføringer er så ubegripelig store og uhåndterlige. De utgjør omtrent tre prosent av verdens bistandsoverføringe og representerer i de fleste tilfellene under ti prosent av den samlede bistanden til de enkelte mottakerlandene Norge er involvert i.
Det første vi kan forvente, er at den debatten stilner og vi heller kan begynne å diskutere hva bistanden skal brukes til i en tid der finanskrisen nå er i ferd med å ramme de fattige hardest.