Gudstjeneste i katedralen

Å feire gudstjeneste i Nidarosdomen er en enestående erfaring for alle. Sist søndag, som var første søndag i faste, opplevde jeg det som medliturg og predikant.

Katedralene gjør en predikant  ydmyk. I dette rommet har generasjon etter generasjon lyttet til budskapet, fortalt i Matteusevangeliets fjerde kapittel, om Jesus som blir fristet i ørkenen til å skaffe seg selv velferd, sikre seg mot ulykker og ha full kontroll over eget og andres liv.

Når fortellingen om møtet mellom Fristeren og Jesus  lyder i katedralen, møtes også den kjempende og menneskelige Gud, den storslåtte Gud som tilbes i katedralens praktfulle og fullkomne arkitektur. Himmelens og jordens Skaper som velger å bli en del av oss alminnelige menneskers livskamp.

Kanskje kan katedralen virke knugende i sin storlåtthet. Den kunne friste noen til å gjøre mennesket mindre og sørge for at autoritetens tale fra alter og prekestol ble understreket i pomp og prakt. Men jeg synes heller katedralen virker oppløftende og bemyndigende. Dette rommet løfter meg som menneske fordi den Gud jeg tilber, kneler sammen med meg og kommer til meg i hverdagsmåltidet brød og vin, og på denne måten gjør meg til en del av det hellige rommet.

I 2009 er det nødvendig å minne hverandre om at vår største fristelse som folk og nasjon er å la oss friste til bare å skaffe oss selv brød, sikre oss selv mot ulykker og sikre vår egen makt i verdensamfunnet.

Klarer vi å gjøre som Jesus og si nei til denne fristelen? Er vi parat til å bære byrdene sammen med dem som  rammes av naturkatastrofer? Tør vi være med å dele global makt gjennom en rettferdig klimaavtale i København ved slutten av året?

Katedralen kjenner igjen fristelsene. De er århundregamle, men likefullt våre nå i dag. Katedralens  vegger venter på denne generasjonens svar.