Jeg sitter sammen med en mann fra Libanon og 40 kvinner fra kvinneorganisasjoner i Irak, Jordan, Syria, Libanon, Palestina og Norge i et konferanserom på et hotell i Amman, Jordan, og hører på beskrivelsene av kvinners situasjon i disse landene.
Kirkens Nødhjelp har i to år arbeidet med kvinneorganisasjoner i disse landene, særlig i Irak, for å se hvordan FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinners situasjon i konfliktområder kan gjennomføres. Vi har særlig lagt vekt på likestilling mellom kjønnene, beskyttelse mot overgrep og deltagelse i politiske beslutningsprosesser og konflikthåndtering.
Jeg hører på rapportene fra landkonsultasjonene. Her er det mye å ta tak i, alt fra lovgiving til religiøse ledere til tradisjoner og moderne utnytting gjennom sexindustri – og ikke minst hvordan okkupasjon, krig, konflikt og undertrykkelse øker overgrepene mot kvinner.
Konsultasjonen skal lage en handlingsplan for regionen, og diskusjonen går høylytt om prioriteringer og strategier og prosess. Rommet er fylt av energi, av kompetanse om lidelse og vilje til å påta seg de betydelige risikoene det er å arbeide for endring. Mange av kvinnene har hijab, de aller fleste er muslimer, jeg tror alle har egen erfaring fra undertrykkelse eller voldelige konflikter.
Om kvelden er vi på restaurant, og til stor jubel fra alle begynner noen av kvinnene å danse til den arabiske restaurantmusikken. En av dem inviterer meg ut på dansegulvet. Det var umulig å si nei. En mann kan ikke avvise en kvinne som inviterer, blir jeg fortalt.
Etterpå spurte jeg om det ikke var riktig at jeg danset mer som en kvinne, det var jo bare kvinner som var der og kunne vise meg hva jeg skulle gjøre. Svaret var bekreftende med en god latter: - Men du ble litt mer mannlig etter hvert!
En slik dag styrker troen: Klart vi kan forandre verden – også situasjonen for kvinner i Midt-Østen.